Humøret var på topp da vi forlot Vestlandet med kursen for midt Norge, spesifikt Steinkjer. Vi skal kjøre kystveien mot Bodø. Være litt bohemske og telte underveis. Spise når vi er sulten og sove når vi er trøtt. Mange forberedelser er gjort. Vi har googlet og studert kartet. Avstander er beregnet og vi har valgt noe og vraket andre opplevelser. Og det har altså ført oss hit. Midt inni granskauen.

Turen i dag går til Norges Midtpunkt. Punktet er lansert av Statens kartverk som Norges arealtyngdepunkt og ligger i Steinkjer kommune. En spennende ide og absolutt noe som er verdt et besøk, tenker vi.

Vi ankommer Steinkjer sent på ettermiddagen og kjører rett til campingen for å sette opp telt og planlegge middag. Vi hadde tenkt oss en tur innom Turistinformasjonen først, men glemte det liksom i farten. Det var en liten tabbe som kunne gitt oss en annen opplevelse av turen.

Etter en god natts søvn kjører vi 4 mil utenfor Steinkjer og finner startpunktet og innfallsporten til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Det finnes mange turruter i området, men vi har altså valgt den ene. Turen inn til midtpunktet. Det er ca 10 km hver vei, og fullt ut overkommelig. Godt merket tursti og svillelagt hele veien. Vi tenker egentlig ikke over hva svillelagt betyr.

Fra parkeringsplassen går det grusvei opp i marka. Vel oppe går grusveien over i sti og så ganske raskt til sviller. Sviller er altså jernbanesviller. De ble tidligere brukt til å legge under skinnene på jernbanen og er nå gjenbrukt her i marka. Terrenget består av mye myr og er svært vått så det er helt nødvendig å gjøre noe for at man skal kunne gå her i det hele tatt om sommeren. Svillene er også dekket med takpapp. Dette gjør at de ikke er glatt å gå på. Noen har brukt lang tid på dette arbeidet og det er svært pent gjort. Svillene ligger diskret i bakken og ødelegger ikke inntrykket i naturen.  

I starten av turen syntes vi dette var en god ide. Terrenget er lettgått. På parkeringsplassen stod et oppslag om at vi kunne støte på reinsdyr og sauer i området og det hørtes veldig kjekt ut. I tillegg er naturen annerledes enn det vi vestlendinger er vant til. Andre trær, andre busker, nye vann og nydelig natur. Men etter ca 5 km begynner små, neste umerkelige endringer i innstilling å skje. Det begynner å bli usigelig kjedelig. Svillene er smale å gå på og krever litt konsentrasjon, noe man blir litt sliten av. Du skal ikke virre mye med hodet før du er ute av balanse. Og hele tiden regner det. Noen ganger litt, andre ganger mye, men hele tiden regner det.

Vi snakker EN MIL med smale sviller, der du tråkker dypt i myra om du går utenfor. Uhell skjer lett og en forstuet tommel skjedde plutselig. En blir rett og slett litt stiv i kroppen av en sånn ensformig måte å gå på. Naturen rundt oss skifter ikke, den er helt lik hele veien og utsikten er kort. Vi ser kun det som er rundt oss på stien. Som vestlendinger med mye fjorder og fjell var dette en helt ny opplevelse.

Vi skifter dermed fokus og ser etter andre høydepunkt. Vi må bryte opp i det monotone og glede oss over det uventede som dukker opp etter hvert. Skiltene, gapahuken, benken som turlaget har satt opp. Eller muligheten til å vifte med føttene på en bro. Vannet her smaker nydelig og vannflaskene blir fylt opp flere ganger. I gapahuken ligger veden klar og kaffekjelen er klar til bruk. Et nydelig stykke arbeid og svært velkommen er muligheten til å sitte under tak på en dag hvor slusene er åpne og ingen er på plass for å lukke dem.

Etter 9,5 km kommer vi til en infotavle. Her kan vi se, og lese, at om du går 500 meter den ene veien kommer du til Norges midtpunkt. Går du rundt haugen den andre veien, finner du en DNT hytte. Vi ser en mulighet til å gå innendørs og tørke oss litt, men ikke før har vi tenkt den tanken, så leser vi videre at du trenger nøkkel for å komme deg inn.

– Og hvor får du det? Jo, nettopp, på Turistinformasjonen. Jepp.

Hadde vi husket å ta turen innom stengetid i går hadde vi kanskje visst dette og da hadde vi også tatt turen inn i går og overnattet på denne hytten. Mye kjekkere enn på campingplassen. Selv om det var kjekt der også. Vi velger veien til høyre. Midtpunktet «here we come».

Så er vi der. På en åpen, søkkvåt myr finner vi en steinvarde. På toppen står en plakett som forteller oss at målet for dagen er nådd. Vi er på 63° 59’ 26’’ nord, 12° 18’ 28’’ øst.

Humøret stiger, og vi har det ganske morsomt når vi prøver å få tatt det obligatoriske bildet. Sekken må spille rollen som kamerastativ, men er ikke samarbeidsvillig og siger stadig vekk sammen. Vi løper att og fram mellom varden og sekken i stadig flere forsøk på å få tatt bildet. Og våtere blir vi. Tilslutt er vi nesten fornøyd. Kamera er ikke vanntett og vi stopper før det tar kvelden. Det skal tross alt vare hele ferien. 

Det er da det går ordentlig opp for oss. Nå skal vi gå akkurat den samme veien, hele veien tilbake. 10 km til. De samme trærne, svillene og regnet som hele tiden siler ned. Vi hører gjøken som galer, men ser ingenting. Ingen reinsdyr eller sauer og ofte går vi i stillhet. Tom for tanker, eller noe å si, men også med en forfriskende følelse av ro.

Var det verdt det? Absolutt. Hadde vi gjort det igjen? Overhodet ikke. Been there, done that.