Padling med knølhval og spekkhoggere
Turen var booket og planlagt lang tid i forveien. De siste syv årene har knølhval og spekkhogger ankommet Kaldfjorden i midten av november. Men i år gikk alt galt. Hvalene fant ut de ville flytte på seg og så kom Ylva.
Våre dedikerte guider stod på hodet siste uken før avreise. Hva skulle vi i Kaldfjorden å gjøre uten en eneste hval? Det var jo derfor vi reiste. Vi ville padle med hval. Det måtte gå som det måtte, hele turen ble flyttet til Skjervøy. Her var silda kommet og hvalene fulgte etter. Og vi fulgte etter dem og ble, etter mye logistikkarbeid, innlosjert i private hjem like ved havna.
Men også stormen Ylva blandet seg inn. Dagen før ankomst var den på sitt kraftigste i området. Alle våre innleide kajakker ble fraktet med Hurtigruten. Men den kunne ikke gå til kai på Skjervøy og dermed havnet de alle som en i Hammerfest. Det gjorde også våre guider. De prøvde på mange måter å ta seg tilbake og klarte til slutt å komme med et fly. En stor rundtur I Nord-Norge blant restene av Ylva var ikke helt en drømmesituasjon, men de kom frem før oss og møtte oss med en nydelig middag.
Før vi kunne sette oss ned å nyte en bedre middag møtte vi selv på problemer. Hurtigbåten som skulle ta oss fra Tromsø til Skjervøy bestemte seg for å innstille. Uten et ord til varsel. Den lå bare ikke på kaia. Hva skulle vi gjøre? Det var allerede sent på kveld og kaldt å stå ute på kaia I Tromsø. Ta inn på hotell og håpe at båten gikk neste dag? Da ville vi også gå glipp av neste dags padling. Nei, vi måtte videre i dag. En maxitaxi ble vår redning. 6500,- skulle han ha for å kjøre oss den 4 timer lange turen. Men vi var 11 stykker, så da ble det akseptabelt. 11. mann traff vi på kaia, han skulle til Skjervøy og fridykke med hval. Vi hadde alle samme mål.
Temmelig nøyaktig kl 22 var vi fremme og ble møtt med åpne armer av våre to guider, Laila og Geir. Maten stod klar og vi satte oss sultne til bords. Alle problemer som hadde oppstått den siste uken og ikke minst, siste døgn, måtte luftes. Bort med alt. Så kunne vi planlegge neste dag.

Og for en dag det ble. Vi var oppe allerede kl halv 7 og frokosten gikk unna. Det var fremdeles ganske mørkt ute. Og ordentlig dagslys var kun mellom 10 og 14. Her gjaldt det å utnytte tiden. Siden alle våre kajakker fremdeles stod i Hammerfest hadde vi fått låne kajakker av den lokale klubben. 10 kajakker på 12 stykker, så vi måtte dele litt. Men det gikk helt knirkefritt. I tillegg stilte vår husvert opp 100 prosent. Det var han som skaffet kajakker og det var han som fulgte oss i sjarken sin hele helgen. Med båt ble det enkelt å bytte kajakker ute på sjøen og det var greit å ta en tur om bord når en trengte en pause.

I ti-tiden var vi alle kommet ut på «feltet». I sundet mellom Skjervøy og Hakkstein. Det var mye bølger. Akkurat litt for mye til at det gikk greit å slippe årene og ta opp kameraet. Langt der borte så vi en stor tråler. Og like etter blåsten fra knølhvalen. Vi skiftet kurs og padlet i vei. Og så med ett kokte det. Hvalen var rundt oss på alle kanter. Flokker med knølhval og spekkhoggere kom fra alle kanter. De passerte like foran oss. Like bak oss. Og under oss. Hjertet hoppet over noen ekstra slag, opptil flere ganger. Det var stort. Det er umulig å beskrive hvordan det opplevdes, og vi klarte nesten ikke å fatte det der ute. Det måtte fordøyes i etterkant, ved middagsbordet, da vi kom tilbake. Da vi satt i sofaen og så gjennom bildene og filmene på go-pro kamera. Da så vi hvor nærme vi var. Hvor store flokkene var, og hvor ufattelig heldig vi var som hadde fått oppleve en sånn dag.

Vi var tolv stykker på tur. Noen kjente hverandre fra før, andre hadde aldri truffet hverandre. Dagens store opplevelse gjorde at vi alle følte vi kom nærmere hverandre og tonen var ledigere enn dagen før. Vår guide Laila ville at vi skulle bli enda bedre kjent. Hun saumfarte alles facebooksider og lagde så spørsmål rundt disse. Det ble mye latter og vi ble litt bedre kjent etterpå. Kvelden trakk ut og også i dag kom vi sent i seng. Inntrykkene var mange og store og enda hadde vi en dag til på sjøen. Vi skulle tidlig opp, alt var detaljplanlagt, ikke et minutt kunne gå til spille.

Sjøen var roligere. Og vi måtte lenger ut. Pulsen var roligere i dag. Vi visste hva vi gikk til. Dagen i dag skulle nytes. Og så var de der. Spekkhoggerne. Knølhvalen. Først langt borte, så kom de nærmere. Og med ett var de igjen rundt oss. Og under oss. Hadde de kontroll på finnene? Visste de hvor dypt de måtte dukke for ikke å skubbe borti oss? Det virket som de hadde full kontroll. Kanskje var de litt nysgjerrige på oss. Lurte på om vi kunne snakkes til. Eller lekes med.

Det var ikke bare oss som slappet mer av i dag, også hvalene tok det rolig. De var mer lekne. Vi så en knølhval som hoppet. Langt der borte, men jammen plasker det godt når 30 tonn lander. Og spionspekkhogger tittet opp overalt. En spionspekkhogger er en spekkhogger som kommer loddrett opp av vannet og blir stående der og kikke rundt seg. Vitenskapen har ikke noe forklaring på hvorfor de gjør det, men det er klart de må jo bli nysgjerrig på vår del av verden også.

Spekkhoggere tilhører arten delfiner og er svært sosiale dyr. Flokken de holder seg i kan bestå av 4-40 dyr og der blir de gjerne i flere generasjoner. Spekkhoggeren kan bli opptil 5-6 tonn og finnen hele 2 meter høy på hannene. Den er svart på fargen og lett å kjenne igjen med sine karakteristiske hvite felter. Fargemønsteret og ryggfinnen er unik for hver enkelt individ. Knølhvalen derimot er ikke særlig sosial og holder seg gjerne i små flokker eller alene. Kun under jakt kan den samhandle med andre hvaler for å fange fisk. Vanlig vekt på knølhvalen er rundt 25-30 tonn og allikevel kan det godt hende at den blir jaktet på av spekkhoggere. Det er sjelden de klarer å ta livet av voksne knølhval, men kan fint klare å ta livet av en kalv.

En begivenhetsrik helg går så altfor fort mot slutten og det er vemodig å gå mot land, men samtidig er vi mette av store opplevelser. Vi returnerer til Tromsø med en katamaran og på dekket av den får vi med oss en siste opplevelse av hvalene. Fellesskapet er godt, praten går i ett og latteren sitter løst på vei tilbake til Tromsø. Vi merker nesten ikke de voldsomme bølgene fra Lopphavet. Vi er på vei hjem og lengter allerede tilbake.
