Vinterens lengste skitur



English version

Nesten som et mirakel laver snøen ned her hjemme, men noen ganger må en gå over bekken etter vann. Turen var allerede planlagt og vi gledet oss vilt. Bekken i denne sammenheng blir fjellet. Fjellet mellom Vestlandet og Østlandet. Vi satt i bilen i nesten syv timer for å oppleve skikkelig vinter, kaldt vær og ikke minst, godt selskap.





Irene flyttet til Hedmarken for over et år siden og det var på tide med et besøk. Etter jobb fredag satt vi derfor ferdigpakket i bilen, klar for tur. Bilturen gikk raskt unna, selv om den ble litt kjedelig. I mørket er det ikke mye å se på. Noen feilskjær her og der, men ikke noe utenom det vanlige. Og da vi endelig kom frem, lettere trøtt, ble vi møtt av en fantastisk biffmiddag. Kan man ha det bedre?

Da vi neste morgen skulle sette kursen for Ljøsheim traktene for dagens skitur, ville ikke bilen starte. Det hørtes ut som om batteriet var flatt. Eller var det simpelthen for kaldt? Vi jaktet startkabler, men fant ingen. Litt oppgitt, prøvde vi å starte bilen en gang til. Og til vår store overraskelse startet den på første forsøk. Gudene var på vår side.


Etter en kort kjøretur opp i fjellet blir det klart at vi er i vinterparadis. Det har snødd tett siste uken, og snøen henger tungt på trærne. Noen av de minste trærne er så dekket av snøen at de ser ut som små snømenn strødd bortover landskapet. Snøen ligger metertykk på hyttetakene og flere er ute og måker. Det finnes ikke fuktighet her så snøen er tørr og fin. Rene pudderparadiset. Men det kan jo være greit å få den vekk likevel. Og best av alt, det er 6 kalde minusgrader.


Overalt ser vi harespor. Det kryr av dem, så enten er det noen få svært aktive eller så er det virkelig mange av dem. På vei til Hedemarken hoppet det en rev over veien like foran bilen vår. Her oppe ser vi bare sporene etter den. Tipper den er på harejakt.

Hver morgen kjører løypebilen. Det er kilometervis med løypenett og det strekker seg helt til Sjusjøen. Lite kjent som vi er har vi kikket på løypekartet, men setter vår lit til lokalkunnskapen til vårt vertskap. Terrenget er småkupert og lettgått. Det går radig unna. Vi bestemmer oss for å ta turen til Snørvillen. 995 moh. Tåken er tett jo høyere vi kommer og vi har ingen utsikt. Men retningsviseren på toppen viser vei og vi kunne sett helt til Rondane og Jotunheimen. Vi får bruke fantasien.


Etterhvert stiger temperaturen. Altså det blir kaldere og det er ikke mulig å stoppe og ta en spisepause. Vi fryser langt inn i sjela i løpet av minutter. Vi fortsetter derfor til vi kommer til Midtfjellkoia. En liten hytte midt i ingenting, godt og varmt, med fyr i peisen. Og på kjøkkenet står Arnfinn og steker vafler på løpende bånd. Han er viden kjent for sine fantastiske shillingsboller og når han får tid baker han dem her oppe også.


Selv om det ikke var planen å gå så veldig langt viser det seg at vi har gått hele 24 km i dag. Så ble det ikke bare bilturen som ble vinterens lengste, men også skituren. To fluer i ett smekk.

Hygga er en populær fjellkro. Om kvelden rusler vi bort for å ta en matbit. For en som ikke er helt A4 i matveien er det alltid spennende å komme til nye steder. Har de noe jeg kan spise? Men her trenger jeg ikke å bekymre meg for det. Eieren hadde som filosofi at uansett hva en kan og ikke kan spise bør ethvert kjøkken få til noe. Og det gjorde de til gangs. Det ble en god og velsmakende middag og vi delte den i hyggelig selskap med vårt vertskap og deres venner. Skravla gikk i ett og nye turideer vokste frem. Som det alltid gjør. Hver ny reise øker listen over ønskede reisemål og nye opplevelser.



Neste morgen er all tåke forsvunnet og en nydelig soloppgang viser seg i horisonten. Vi har en lang vei hjem i dag, men har stått opp tidlig for å få med oss mest mulig. Vi spenner på oss skiene og setter avgårde. Temperaturen ligger på -10 grader. Nå gjelder det å holde jevn fart. Stopper du lenger enn tiden det tar å ta et bilde sniker kulden seg gjennom alle lagene med ull. Nå er det virkelig et vinterparadis.


På vei hjem stopper vi en stund på Lillehammer. I Vingnesvika, på Mjøsa, er isen brøytet og vi har bestemt oss for å prøve en tur. Her er det enda kaldere og gradene beveger seg opp mot -12. Fingrene er istapper før skøytene er på. Og i lånte skøyter som ikke passer helt, blir det hele litt ustabilt, og ender med et fall. Men det er bare å stable seg på beina igjen og fortsette så går det også, og det er kjekt å få tatt en skøytetur. Frostrøyken ligger tungt over isen og brøytebilen jobber for fullt.

På glattisen. Foto: Irene Stegane

Solen skinner og humøret er på topp. Vi har hatt en strålende helg. Blitt tatt vel imot og følt oss som hjemme. Her må vi tilbake, til andre årstider og utforske innlandet grundigere. Gleder meg :-)


Likte du historien? Følg meg på facebook så kan du lese den neste så snart den er publisert.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Fjelltur: Bakkanosi 1398 moh

På festival, ytterst i havgapet

Jakten på julestemningen