Ofte blir det med drømmene. Det er langt borte, veldig dyrt og ingen har råd å bli med. Da gjelder det å finne det eksotiske litt nærmere. Bruke fantasien og legge ut på kortreiste oppdagelsesreiser.

Formen hadde vært litt dårlig i det siste og lite turer hadde det blitt. Men til helgen blir det tur, og min store lidenskap kajakken, skal få bli med.

Jeg elsker å planlegge turer. Dra frem tur- og reiseblader, gå gjennom nettsider jeg har samlet på til akkurat en sånn anledning, studere kartet og lage reiserute. Værmeldingen er også et viktig redskap i planleggingen. Spesielt når det gjelder kajakkturer er det viktig å planlegge turen etter egen kompetanse. Fergetider skal sjekkes. Blir det telt eller hytte? og ikke minst skal det pakkes. Det er en sann fryd alt sammen og kroppen sitrer av forventning til turen som ligger der bare noen dager unna.

Så er valget tatt. Denne helgen går turen til Nautesundet. En idyllisk liten perle inneklemt mellom Masfjorden og Fensfjorden. Kartet viser masse små holmer og skjær, spennende viker og sund. Vi forlater storbyen tidlig lørdag morgen. Ivrig etter å komme ut på veien. Ivrig på reisen. Ivrig etter å komme på vannet. Allerede før vi har forlatt byen ser vi at det tegner til å bli en fin dag.

Det er liten trafikk på veien så det går radig unna. Landskapet forandrer seg, vi er omgitt av natur. Det blir lenger mellom husene. Vi passerer en og annen bygd. Helt nord på Lindås kommer vi frem til fergekaien. Her ligger fergen som skal ta oss over Hudson river. Eventyret er i gang. En tur ut på dekk avslører at det blåser godt. Vinden rusker i håret og solen steiker på en knallblå himmel. Det er godt og kjenne naturkreftene på kroppen. Bak oss ser vi konturene av drabantbyen vi har forlatt, til forveksling lik Mongstad.

Og så, endelig er vi på sjøen.

Vi er kommet i le for vinden og skuer utover Haugsdalsosen. Hverdagens mas og tjas smelter bort og ingenting annet eksisterer enn livet her og nå. Kroppen justerer seg, blir ett med kajakken og blir vant med bølgene. Tankene begynner å fly fritt uten å forstyrre naturopplevelsen.

Vi kommer litt brått på en flokk med hegrer og vi ramler nesten i vannet da alle letter fra treet samtidig. Flokker med unge hegrer overvintrer gjerne langs kysten på de britiske øyer og spesielt Skottland. Vi følger dem med blikket der de flyr over det skotske landskap med bølgende grønt gress. Høye klipper og beitende kuer, ispedd et og annet slott. Tanken blir hengende i luften.

Sittende i kajakken, null meter over havet får mange ting et litt annet perspektiv. Naturen gir liv til vesener og skikkelser vi kjenner igjen fra eventyrene. Kanskje var det under lignende forhold våre kjære, kjente eventyrfortellere hentet sin inspirasjon. Vi smyger oss inn og ut i alle viker og bukter langs land på Haugsøyna. Plutselig møter vi på en kjempe av et tusenbein på vei ut i sjøen. Kanskje skal det ut på en lang reise, eller bare ta et morgenbad.

Turen fortsetter innover Ytre Haugsøyvågen.  Vi har klipper og skog rundt oss og kan nesten ikke kjenne vinden lenger. I det fjerne hører vi sauebjeller og innerst står et sauegjerde, klar til å sende eller ta imot sauer. Med ett er vi i den norske fjellheimen. Rusler langs fjellvann, kjenner lukten av fuktig jord og kald vind som stryker forbi. Høsten er på vei, det spraker i farger og i et lite skogholt rasler vinden i de høyeste trærne. Løvet klarer ikke lenger å holde seg fast og daler ned over oss. Vemodig og fantastisk på samme tid.

Tiden løper fra oss, vi har allerede padlet i noen timer og det er på tide å fylle på med litt energi. Med andre ord, vi må finne oss et sted å ta lunsj. På ukjente steder kan det ofte by på litt vanskeligheter med å finne egnet sted å gå i land. Vi padler forbi et gammelt naust plassert halvveis ute i sjøen og innenfor der, innerst i en vik finner vi en gressplen vi kan gå i land på. Det viser seg å være litt mye mudder her så vi synker litt nedi og føttene blir sugd godt fast i mudderet. Og når skoene henger fast ramler man gjerne. Jeg sier ikke mer.

Etter å ha spist en tradisjonell norsk matpakke i den helnorske fjellheimen fortsetter padleturen. Vi krysser fjorden over mot Hosøyna og tar turen innover langs Hosøytangen. På denne øya går det villsau. Erfaringen tilsier at disse gjerne er litt sky og stikker av gårde så snart de ser tegn til folk. Men sauene på Hosøyna er nysgjerrige som bare det. De kommer helt ned i vannkanten og står å snuser i luften. De vil vite hvem vi er, om de kjenner oss fra før, kanskje håper de at vi har noe godteri med til dem? Flere sauer strømmer til og de stiller seg opp på rekke og rad og er villige fotomodeller.

Da sauene blir lei oss og rusler av gårde gjør vi det også. Vi padler nordover i kanalen langs Hosøyna. Her går også grensen mellom Hordaland og Sogn og Fjordane. Så du kan trygt si at vi pendlet en hel del inn og ut av fylkene. Til opplysning var det ingen passkontroll på denne strekningen.

Det er blitt sen ettermiddag og vi trenger et sted å overnatte. Vi har allerede booket oss en hytte på Nautesundet camping. Den er ikke pen å se på med sine mange spikertelt, men vi snur oss andre veien da vi passerer. På østsiden ligger «vår» hytte. En liten villmarks-koie langt inni de dype skoger i Alaska. Vi drar kajakkene på land og tar med oss det vi trenger inn i hytten. Den er liten, hjemmekoselig og lukter litt gammel furu. Akkurat som den skal. I stuen står en gammel ovn og vi fyrer opp med veden som ligger klar. Snart trenger varmen seg på og gir liv til kalde kropper. Vi prater om dagens opplevelser mens vi står side om side på kjøkkenet og lager middag. Latteren sitter løst, vi snakker om alt og ingenting. Planlegger nye turer inntil gjespingen tar overhånd og vi kryper til køys. Vinden har økt i styrke og det uler langs veggene utenfor. Eller var det en ulv? Ja, det var det nok. Trygge som vi er her inne, sovner vi raskt.

Vi våkner til en ny dag og kikker spent ut vinduet. Hvilket vær er det i dag? Vinden er borte, i alle fall nesten. Litt mer skyer, men fremdeles åpninger for solen om den vil hilse litt på. Vi skynder oss med frokosten og pakker sammen. Ivrig etter å komme på ut på tur.

Turen i dag starter i Straumsvika. Her finner vi en offentlig brygge med noen få parkeringsplasser. Sjøen ligger der nesten helt speilblank og det kribler i padlearmene. Vi setter kursen sørover og tenker å padle rundt Kjeøyna, men først tar vi turen innom Blokksberg. Jeg har nemlig mistet kosten min og tenkte at den hadde reist innom der alene. Og der stod den, akkurat som jeg trodde.

Vi fortsetter enda litt sørover. Foran oss ligger sjøen speilblank og minner om savannen i Afrika. En åpning i skyene gjør at solen skinner og varmer godt. Og der like foran oss står gribben. Tålmodig og speidende etter neste måltid.

Med ryggen mot savannen setter vi kursen nordover og innover fjorden mot Frøyset. Kalenderen sier oktober og det vises godt. Løvtrærne har fargeskala fra gult til rødt og minner meg om høsttakkefesten vi skal ha om noen uker. De siste grønnsakene skal tas opp og bli til et festmåltid og en avslutning av årets grønnsakssesong. Den amerikanske tradisjonen med Thanksgiving startet i 1863 i USA, men har ikke store tradisjoner i Norge. Nå som jeg er deltidsbonde opplever jeg den overfloden naturen kan gi oss, og tenker å gjøre feiringen til en årlig tradisjon.

Vi glir sakte videre innover fjorden. Ikke en krusning på fjorden så vindstille er det. Det blir nesten for ille å bryte vannflaten med åretak. Vi passerer tett ugjennomtrengelig finsk furuskog. 65 prosent av finsk jord er dekket av furuskog og den blir brukt både sommer og vinter. Den grønne fargen gir ro i sjelen og beskytter mot vær og vind. Samtidig er den tilholdssted for bær og sopp. Jeg forstår hvorfor den finske folkesjela er nært knyttet til skogene sine og venter nesten å se en badstue innimellom trærne.

Omgivelsene skifter fort. Lenger inne i fjorden åpner landskapet seg opp og ei lita bygd viser seg fram. Noen hus og hytter, naust og en stor kirke fra 1837. Det er tydelig å se at den lille bygda Frøyset har lange tradisjoner. Gamle vakre naust pryder sjølinjen. Lenger oppi lia ligger Frøyseth Gård vakkert til. Med gårdsbutikk og overnatting. Hadde bare helgen vart litt lenger skulle vi gjerne tatt turen til Fløya. På en klar dag kan en se helt til byfjellene i Bergen.

Vi har i alle fall bestemt oss for å padle så langt vi kommer. Helt innerst i fjorden begynner, eller slutter om du vil, Frøysetelva. Om du har fiskekort kan du fiske laks her, men vi vil bare padle lengst mulig. En sidevei gir oss igjen ekspedisjonsfølelsen og vi kan nesten ikke vente med å se hva som skjuler seg rundt neste sving. Det røde huset kan være en gammel mølle. I alle fall har det et hjul på baksiden. Kanskje har det vært ombygd mange ganger og hatt forskjellige oppgaver gjennom tidene. Utallige er historiene om mølleren, eller kanskje aller helst, møllerens datter. Kanskje var det her hun lærte å spinne gull.

Sulten gnager og vi finner oss en liten gressplen å strekke oss på. Solen kommer igjen gjennom skylaget og varmer oss mens vi nyter dagens matpakke. På andre siden av fjorden holder en svanefamilie til. Mor og far og seks «stygge» andunger. Svanefar bruser seg til i starten og er klar til å forsvare familien, men roer seg etter hvert som han skjønner at vi ikke kommer nærmere. De er også midt i lunsjen og vi prøver å huske eventyret til H.C. Andersen «Den stygge andungen». Vi spør oss: «Hvor lenge var han egentlig stygg? Når blir andunger hvit?» Og andre «eksistensielle» spørsmål. Vi googler ikke svaret. Av og til trenger vi å prate, diskutere og trene de små grå litt. Stemningen er god og det er «dejlig å være norsk i Danmark.».

Og uunngåelig som det er. Dagen går mot slutten. Helgen går mot slutten. Det er på tide å komme seg hjem, pakke ut og gjøre seg klar til en ny uke. Vi padler saktere etter hvert som vi nærmer oss mål. Strekker turen litt til. Men for en helg det ble. Og for noen flotte naturopplevelser vi har hatt. Alt hva vi har sett, og så herlig å gi fantasien fritt spillerom. Det anbefales.