Det gikk opp for meg med gru en dag jeg kjørte forbi og tittet ned mot sjøen. Jeg har padlet i mange år. Jeg har vært både høyt og lavt, til sjøs og til vanns. Men ikke en eneste gang har jeg padlet hver hvor jeg bor. Dratt kajakken med meg ned på kaien og sett hjembygda fra sjøsiden.

Og når det først skal skje, så må det helst skje igår. Iallefall snart siden kalenderen begynner å bli ganske få full. Søndag er dagen og jeg håper selvfølgelig på blå himmel og sol. Sånn at bygda får vist seg frem fra sin beste side. Så har det seg sånn at værgudene ikke alltid er enig i det. Og når jeg står der og titter ut vinduet tidlig søndag morgen så siler regnet ned.

Mange vil kanskje tenke at dette er dagen for å være inne. Krype opp i sofaen med en god bok og ikke en gang tenke på å gå ut. Men på sånne dager, når regnet siler pent og forsiktig ned, når ikke et vindpust er å kjenne, når tåken pakker verden inn i bomull, da er det magisk å padle rundt på sjøen. Skrikene fra kajakken ljomer gjennom huset. Ikke tale om å avlyse noe tur idag.

To gode venner møter meg på kaien. Jeg har ikke vært her nede på mange år. Bare såvidt kikket ned når jeg har kjørt forbi. Veien er smal, hullete og humpete. Telehiven har fått regjere uten innblanding. For lenge siden var dette bygdas knutepunkt. Her lå butikken, banken og bedehuset. Naustene ligger tett i tett langs hele vågen. Det er nesten så de krangler om plassen. Moloen som ligger ytterst i vågen stenger bølgene ute og gjør vågen til en fredelig plett.

Det er blikkstille på vannet. Ikke en krusning, og tåken ligger i ytterkantene. Vi ser ikke andre siden av Hjeltefjorden, men vi ser godt nok der vi er. Aller først setter vi kursen mot Træ. det er ikke få dager med bading som er tilbrakt i bassenget her. Og senere når vi ble større og våget oss ut i sjøen. Hvor langt turde vi å svømme før historier om steinbit som biter av oss tærne, skremte oss inn igjen? Vi kunne gå i timesvis inne på grunna og leite etter krabber, sjøstjerner og andre rare vesener vi måtte finne. Idag har vi stedet nesten for oss selv, kun en enslig fisker står på fjellet og håper på litt fiskelykke. 

Vi padler videre, andre veien, og passerer «Damsjaviko». Det var det vi kalte stedet. Elven som kommer ut her har løpt hele veien fra Follesemarken og mang en gang gjorde vi det samme. Her fikk vi være helt i fred, det var ingen som så oss og viken hadde alltid mange spennende ting å utforske som kom sjøveien fra det store utland. Idag dominerer plasten og vi kaller det forsøpling. 

Like bortenfor, rundt hjørnet, finner vi rester av et gammel rør hengende i fjellsiden. Vi befinner oss like nedenfor «Bossjakto». På toppen stod tidligere et lite hus, hengende utenfor kanten. Bossbilen kjørte inntil og tømte alt bosset, som endte opp i sjøen. helt utrolig at det kunne skje, og selv om vi ikke gjør det lenger, lurer jeg på om vi er blitt så mye klokere. Alt som lever i havet viser tegn til at vi ikke er det. 

Mesteparten av kystlinjen langs bygda er steile og bratte fjellsider. Tre små glimt og det var det. Ikke lange turen og altfor tidlig å avslutte turen. På dager hvor Hjeltefjorden ligger speilblank og fin må det utnyttes. Vi fortsetter langs de bratte fjellsidene og kommer straks til neste bygd. Terrenget flater ut og bebyggelsen kommer tetter ned mot sjøen. Å ha en åpen, offentlig strandsone er definitivt ikke praktisert her. Det er tett i tett med hus og naust hele veien. Nytt og gammelt om hverandre. Noen falleferdige bygninger truer med å forlate landjorden til fordel for sjølivet. På alle mine turer har jeg aldri opplevd så tettbygd kystlinje. Så tettbygd at det nesten ikke finnes en åpning noe sted. Jeg kan ikke unngå å lure på hvordan det er blitt slik. 

Vi forlater bebyggelsen og setter kursen utover mot Hjeltefjorden, mot Skorpo. Det er lunsjtid. Tåken blir tettere og vi må padle i flokk. På en regnværsøndag har vi stort sett fjorden for oss selv, men vi ligger lavt på sjøen og kan ikke ta sjansen på å ikke bli sett. Alle lyder dempes, vi har ikke lang sikt og med ett forsvinner alle lyder. Vi er pakket inn i bomull og det er bare oss igjen som eksisterer. Resten av verden forsvant. 

Omsider finner vi Skorpo og padler ned på sørsiden. Godt skjermet med Apalholmen tett på kommer vi inn i «fjorden» i mellom. Vi passerer stupebrettet på vei inn. En båt har lagt seg til ro. Målet vårt er grunna der inne langs den bratte fjellsiden. Her er det lett å gå i land. Bakken er dekket med stein i alle størrelser og en gammel grill har fått ly innerst mot fjellet. Vi finner noe gammelt rekved og lager benk å sitte på. Øya er godt kjent for båtfolket i nærområdet. På fine sommerdager ligger båtene på rekke og rad. Her er plass til stupere, svømmere og de som foretrekker å vasse ut. Det er ikke få grillpølser som har møtt sin skjebne på disse svabergene. 

Vi drar frem matpakken. Som alltid er den best utendørs. Praten går løst og lett om det som opptar oss mest og vi oppdaterer hverandre på siste nytt. Planlegger nye turer og snart må vi fortsette denne turen. Vi legger Skorpo bak oss. Padler en tur rundt Lamholmen før vi setter kursen over fjorden. Sikten er lik null, men svake konturer viser vei og vi treffer blink på vågen. Nå er det heldigvis ikke lenger riktig at jeg ikke har padlet utenfor hjembygda mi.