Nærøyfjorden. Det norskeste av det norske. En fjord så vakker at en nesten tror bildene må være manipulert. Steile fjellsider troner høyt over fjorden på hver side. Flere steder så bratt at ikke engang trærne finner feste. Mer enn 400 000 besøker den hvert år. Og i år er jeg en av dem. 
En ledig helg ligger og blinker der fremme i slutten av uken. Hva skal den brukes til og ikke minst hvor skal den tilbringes? Værmeldingen spår regn over hele vestlandet, så da kan vi likegodt velge på øverste hylle. Vi skal padle på Nærøyfjorden og vi skal telte. 
Som sagt, så gjort. Vi pakker utstyret, laster kajakkene på bilen og setter av gårde. Uten å ha planlagt noe som helst. «Vi tar det på sparket» – kommer det fra padlekompisen min. Jeg husker såvidt å få med meg et kart i farten. Jo lenger bort fra Bergen vi kommer, jo bedre er været. Og innen vi kommer frem til Gudvangen og fjorden har vi helt glemt at vi var opptatt av det.
Solen skinner nesten gjennom skyene, fjorden ligger blank og fin. Nesten vindstille er det. Og små gøyale skydotter danderer seg bortover de steile fjellveggene. Vi bærer kajakkene til vannet og laster ustyret fra bilen. Men da melder det seg flere spørsmål. «Hvor mye mat skal vi ha med? Hvor lenge blir vi borte?» – det var jeg som stilte spørsmålene og padlekompisen ser litt forvirret og oppgitt på meg. I tankene er han allerede langt ut på fjorden. Jeg har styringen. «Vi tar med alt vi trenger til overnatting og mat hele helgen. Så kan vi heller ombestemme oss senere».

Så er vi utpå. Og godfølelsen sprer seg i kroppen i det du sitter der klar for ny tur. Følelsen er ubeskrivelig. Skuldrene senker seg. Virkeligheten ligger bak deg og foran deg ligger eventyret. Hva får vi oppleve på denne turen?
Det er allerede sent på en fredag ettermiddag, men kvelden er lys og fin, og ikke antydning til regn. Ops, det skulle vi ikke tenke på. Vi passerer «Norway in a nutshell»- fergene som går att og fram i skytteltrafikk. Rib-båtene flyr forbi. De kan ikke få med seg noe som helst så fort som de kjører. Bråker gjør de også. 

Plutselig er vi omgitt av padlere. Alle sammen i dobbeltkajakker og alle sammen turister. De hilser til oss på engelsk, og vi hører ordene «beautiful», «amazing» og «wonderful» i det vi passerer hverandre. 

Men vi padler lenger, vi vil bort fra lydene og ståket. Vi vil inn i naturen, finne stillheten. Vi tar det med ro og har ikke hastverk. Vi må få med oss livet langs fjorden. Padle stille forbi de gamle bygdene. Gårdshusene på Bakka og Tufto stammer helt tilbake til 1600-tallet. De var dyktige arbeids- og handelsfolk og velstanden på gårdene var stor. Det skal ikke mye fantasi for å se folket ute på åkeren, og unger som løper barføtt mellom husene. 

På Tufto stopper fremdeles fergen for de som vil en tur på land. Herfra kunne vi også gått hele veien tilbake til Gudvangen. Om vi hadde hatt et uhell eller noe sånt. Vi kikker opp i fjellsiden over bygda. Langt der oppe snor det seg en tursti. Rimstigen heter den. Sånt et flott navn. Det sier klart å tydelig fra at her er det bratt og du må virkelig ta i bruk klatreferdighetene dine. Men på toppen blir du belønnet med tidenes utsikt. 

Dagens mål er Odnes. Her er det fint å sette opp teltet på den flate, grønne gressplenen. Borte i skogen står overraskende nok et utedo. Bak det hele hører vi suset fra fossen. Nede på stranden er det laget til en bålplass. Jeg hadde gledet meg til å sitte ved bålet ikveld og kikke ut på fjorden, hensunket i tanker om ingenting. Men hadde vi med noe tørt å tenne opp med? Nope, det ligger igjen i bilen. Så mye for det bålet. Men et godt måltid på primusen og den gode samtalen, det får vi. Ute i fjorden svømmer en sel frem og tilbake. Nærme nok til at vi ser den, men for langt borte til å forevige den på film. 

Stillheten brytes av en motorbåt som kommer forbi. Den drar på hele 18 kajakker i tau. De skal nok tilbake til Gudvangen og være klar for en ny dag. Dagen er over, vi kryper inn i teltet og sovner til bruset fra fossen. 

Da jeg kikker ut teltåpningen neste morgen ligger fjorden speilblank foran meg. De er helt vindstille og riktignok litt skyer, men de har trukket seg oppover og gir en fin og klar morgen. Frokosten forsvant så jeg antar at den ble spist, men jeg husker bare utsikten utover fjorden. Etterhvert må vi begynne å pakke sammen. «Skal vi padle videre idag, eller tar vi turen tilbake?» lurer jeg på. Min padlekompis har lyst til å padle tilbake. Han har lyst å oppleve sammen turen andre veien. Inn mot Gudvangen. Så da gjør vi det. Padler tilbake og får en helt ny opplevelse. 

Snart møter vi noen av fjordens innbyggere. På en liten grønn flekk inne i viken ligger en gårt. De gamle gårdshusene er malingslitt etter år i regn og vind. Rundt i området rusler lammene. De har ikke lært å være redd oss og kommer helt ned til vannet. De er nysgjerrige. Kanskje de lurer på hvor vi kommer fra? Eller om vi har noe godteri til dem? Etter en liten stund er vi ikke så interessante lenger og de snur ryggen til å går. Vi passerer enda en fin liten gård på veien. Husene ligger på rekke og rad oppover skråningen. Et paradis for de som ønsker å bo midt i denne storslåtte naturen. 

Vel tilbake i Gudvangen pakker vi alt på bilen og kjører til Flåm. Vi er strengt tatt ikke lenger i Nærøyfjorden. Dette er Aurlandsfjorden, som igjen er en del av Sognefjorden, men hverken skilt eller folk kaller den noe annet. Været begynner å bli litt dårligere, men vi har bestemt oss for å padle til Undredal og da gjør vi det. På veien passerer vi enda flere av fjordens innbyggere. Noen geiter på jakt etter mat står støtt på den nesten lodrette fjellsiden. Inni kroken der er det en busk som frister så veldig og klatreegenskapene hos geitene kommer godt til nytte. Men ramler de uti fylles de ganske raskt med vann og drukner. 

Vi fortsetter utover og passerer en foss på veien. Denne siden av fjorden er ikke så spennende. De stupbratte fjellene gir ikke rom hverken for folk eller fe og vi bruker heller turen på å skravle litt mens vi padler mot dagens mål, Undredal. 

Like før vi er fremme i Undredal passerer et stort cruiseskip oss på vei ut av fjorden. Jeg snur kajakken og får tatt et bilde før jeg snur ryggen til og padler videre. Store båter lager vanligvis ikke så store bølger så jeg tenker ikke mer på det. Tilfeldigvis snur jeg meg minuttet senere og ser noen megabølger på vei mot oss. Jeg får såvidt ropt en advarsel til min padlekompis mens jeg snur kajakken i rekordfart. Bølgene nærmer seg og de ser skremmende ut. Instinktet mitt sier at jeg skal padle på, rett mot bølgene og da gjør jeg det. Jeg kommer over første bølgen, men den andre kommer for kjapt og kajakken skjærer rett gjennom. Vannet fosser over meg, et øyeblikk mister jeg pusten, men fortsetter å padle fremover. Slik holder jeg balansen og unngår å ramle ut av kajakken. Da jeg er kommet vel ut på andre siden og får summet meg hører jeg et -Juhuu, ikke langt unna. Min padlekompis er også strålende fornøyd med at han fremdeles sitter trygt og godt i kajakken. 

Våt og ennå litt forfjamset kommer vi oss på land, og bærer kajakken 100 meter opp til campingplassen. Nå har det begynt å regne, og det plasker ned. Og i dette været skal vi altså få opp teltet, og få varmen igjen. Heldigvis har innbyggerne i Undredal laget et servicehus, med toalett og dusj, og vi kan sitte ute under tak å lage mat. Etterhvert som kvelden går over i natt har vi blitt kjent med turister fra Canada, Israel, Tysklad og noen få fra Norge. Noen prater vi litt med, andre lenge. De forteller oss historier fra der de kommer fra, men mest spør de oss om råd for campinglivet i Norge. Og vi deler villig vekk vår kunnskap. Det plaskregner hele kvelden, men det merker vi ikke. Vi storkoser oss. 

Da jeg titter ut av teltåpningen søndag morgen er det (nesten) sol og igjen ligger fjorden der helt blikkstille. Etter frokost skal vi tilbake til Flåm, men denne gangen på andre siden av fjorden. Fjorden er bred her så det tar tid å krysse, og i padler lenge i taushet. Lange strekk er ikke det gøyeste å padle, men det gir oss panoramautsikt mot vår vakre natur. Vel over på andre siden er det første vi treffer på et gammelt lappeteppe av et naust. Med utsiktsvindu på loftet. Utrolig sjarmerende, og et paradis for nabolagets unger vil jeg tro, om enn noe kaldt om vinteren. 

Vi ser stadig spor av ras fra de opp til 1800 meter høye fjellene som omkranser fjorden. Store kampesteiner ligger spredt her og der. Noen ligger midt mello naustene. Sånn flaks. Eller kanskje ligger det et flattrykt naust under. 

Siste bygda vi passerer er Aurland. Viden kjent for produksjon av Aurlandsskoen. I storhetstiden på 1950 – 60 tallet ble det produsert hele 30-40 000 sko her (?) Høyt oppe i fjellsiden ser vi veien til Stegastein. Neste gang vi er her skal vi opp dit og kikke ned på fjorden vi har padlet på kryss og tvers. Det er søndag og en stille stemning ligger over fjorden. Vi blir fremdeles avbrutt av båter som skynder seg forbi, men fjorden er bred og vi kan padle uten å tenke på de. 

På turen har vi hatt både sol og regn. Vi har vært søkk våte, men også god og varm. Vi har padlet i taushet og latt tankene fly, eller skravlet i vei om det som måtte falle oss inn. Det har vært blikkstille sjø og rufsete bølger fra båttrafikken. Hvert sekund har vært en nytelse og en opplevelse for livet. Et verdifullt minne å ta med tilbake til hverdagen.