Det er litt flaut å innrømme det, men for mange år siden, første gang jeg hørte om geita i Svolvær, så trodde jeg at det faktisk var en geit. Kanskje en spesiell rase. Men ganske fort forstod jeg at det ikke handlet om et dyr i det hele tatt. Det var navnet på en fjelltopp, hvor de to toppene lignet på hornet til geita. Vel, vel. Man lærer så lenge man lever.

En perfekt turdag

Været var ikke det beste ved ankomst til Svolvær, Lofotens hovedstad. Det hadde regnet hele natten og alt var vått og klamt. Inspirasjonen var ikke akkurat fremtredende. Etterhvert forsvant skyene oppover fjellsiden. Vinden blåste lett inn fra havet. Det viste seg å være begynnelsen på en perfekt turdag. 

Klatrere på geita

Som alle fjell i Lofoten, er også dette fjellet ganske bratt. Turen opp til geita er ikke mer enn drøye 1 km (de lokale kaller den bare for geita), om du kun vil opp til selve geita og klatre. Klatrere fra hele verden kommer hit for å overvinne geita.

Sitte på toppen, kanskje hoppe mellom hornene, og nyte den fantastiske utsikten over Svolvær. For oss andre, som ikke har spesielt lyst å klatre, så er det muligheter for å følge stien opp i fjellsiden ovenfor geita og nyte samme utsikten, da med geita like nedenfor.

Selve geita er ca 150 meter høy. Toppen av geita er 569 moh. Ferdinand Schjelderup, Alf Bonnevie Bryn og Carl Wilhelm Rubenson var de første som klatret til toppen av geita. Det er så lenge siden som august 1910. Siden da har utallige klatrere klatret, noen har feilet, de fleste har kommet til topps.

Noen har til og med prøvd å klatre opp uten sikringsutstyr. Naturlig nok anbefales ikke det, et feilssteg, og du er ute. For godt. Mange tilbyr guidede klatreturer, noe som gjør turen opp mye tryggere.

Følg stien

Stien starter ved parkeringsplassen i enden av Blåtindvegen. Og med en gang blir den svært bratt. Gå staver er glimrende hjelpemiddel både opp og ned og avlaster slitne knær. I begynnelsen blokkerer trærne for utsikten, men etter ca 400 meter åpner landskapet seg. Over tregrensen vokser kun blåbærbusker, bregner og gress.

Det passer fint med en liten pause før siste bratte bakke opp over geita forseres. Her er det så bratt at både hender og føtter må brukes. Men utsikten på toppen er verdt hvert steg. Dagens absolutte høydepunkt, sitte å nyte utsikten, spise lunsj og følge klatrerne. Det gir en viss pekepinn på hvordan det må være å klatre til toppen der nede. De er bittesmå og geita er stor. Det blir ikke bedre enn dette.