De monotone lydene fra toget gjør meg søvnig. Hodet hviler inntil togvindu mens jeg kikker ut på landskapet som farer forbi. Solen skinner og det gnistrer som diamanter i den knusktørre snøen. Snøføyken står etter toget som holder en fart på rundt 140 km/t. Flate marker, avbrutt av klynger med furutrær og bjørk og små falurøde hytter. Eller Stuga, som de sier på svensk. Dekket av et tykt lag med snø ser de ut som paradis på jord. En koselig liten hytte på landet, i skogkanten. Den romantiske drømmen.

Toget er på vei til Stockholm, men jeg skal av i Arlanda. De siste dagene har jeg vært i Falun på skøyteferie. Her er det kaldt og snørikt hele vinteren. Mange forbinder kanskje stedet med skirenn i verdenscupen som arrangeres her hvert år. Men her ligger også innsjøen Runn. En av Sveriges største og beste innsjøer om vinteren. Er du veldig interessert i turskøyting er det hit du reiser. Og det er det mange som gjør.

Det har blitt lite søvn, mye frisk luft og jeg kjenner meg skikkelig mørbanket. Det verker i ryggen, nakken og skuldrene. Helt ulogisk for det er beina som har fått den største belastningen.

Det begynte helt tilfeldig, noen skøytebilder dukket opp på Instagram. Da måtte det litt googling til. Et helt nytt konsept. Å gå på tur, på skøyter. Ikke rundt og rundt på en bane, men i kilometerlange brøytede løyper på naturis. Store idylliske vann som om vinteren får islokket på og blir omgjort til gigantiske skøytebaner. For en fantastisk ide. Og dette er den store nasjonalsporten i Sverige. Her utøves sporten med amatører og proffer side om side.

Det er ren galskap, men fristelsen blir for stor. Reisen blir bestilt før fornuften tar overhånd. Lenge leve galskapen.

Det sitrer i magen av forventning. Jeg er endelig kommet frem til det gule kråkeslottet og like foran ligger innsjøen Runn. Den er dekket av snø og kunne like gjerne ha vært et jorde, men innimellom ligger de brøytede banene såvidt synlige. Ungene har kommet seg på isen allerede. Det snør lett, er nesten vindstille og rundt 12 minusgrader. Jeg er pakket inn i lag på lag med ull. Strikkesokker på beina, vindtett ytterst, lue under hjelmen og tovede votter på hendene. Rundt kråkeslottet ligger små, røde hytter på rekke og rad. Høye furutrær står innimellom og huser flere ekorn. Skrapelyden de lager når de løper opp og ned trestammen er ikke til å ta feil av og jeg rekker å få et glimt av flere.

Foran meg står plutselig en blid, ung svenske og spør: – Har ni någonsin åkat på långferdsskridskor? Jeg må medgi at sånne skøyter har jeg aldri prøvd meg på. – Då får ni prova dom korta, de er enklaste for nybörjare.

Kort er hele 43 cm og ser alt annet enn kort ut. Skoene følger etter, samme med stavene. De har pigger for å kunne teste om isen er tykk nok. Og til slutt, pigger som skal henge rundt halsen. Det blir veldig kjedelig om jeg skulle få bruk for piggene. I denne kulden er et bad ikke på to-do listen. Men om det plutselig skjer og jeg blir liggende og sprelle i vannet er de til uvurderlig hjelp og helt nødvendig for å karre seg opp igjen.

Noen minutter senere sitter jeg klar på benken. Utstyret er på, ryggsekken godt festet på ryggen og hjelmen på hodet. Jeg reiser meg og oppdager fort at jeg ikke har kontroll. Skøytene begynner å leve sitt eget liv og setter av gårde. Beina blir stive som stokker, som om det skal hjelpe på å stå oppreist, og kun ved hjelp av stavene gjenopprettes balansen. Og jeg som trodde jeg kunne dette. – Hvordan skal egentlig dette gjøres? sier jeg høyt til meg selv. Jeg kikker rundt meg og prøver å herme etter de som allerede ser ut til å mestre kunsten og etterhvert går det bedre. Først sakte, deretter øker tempo og etterhvert går det ikke så verst. 

De ulike løypene på isen er merket med fargekode for å angi lengde. Den svarte løypen er 13 km lang og passer nok veldig bra. Egentlig har jeg ingen ide om hva det vil si, om det er for langt for en nybegynner, men været er bra, solen skinner nesten og jeg blir stadig bedre. 
Men sånn cirka ved doen (?) blir det verre. Vinden øker på og den kommer rett imot. Det blir tungt å komme seg fremover, det begynner å snø og plutselig føles det som å være på nordpolen. Svett hår fryser til is, vinden biter i kinnene og de er følelsesløs på et øyeblikk. Raskt må det tas et teknisk stopp for å finne frem skjerf og tykkere lue. Det var nå slalåmbrillene skulle lagt i sekken. 

Godt innpakket kommer humøret tilbake og det blir tid til å kikke litt nærmere på toalettet. Langt her ute på isen står det, helt for seg selv, og håper sikkert på at noen har lyst å sette seg. Med mindre noen svært trengende kommer forbi tror jeg det venter forgjeves i denne kulden. De siste krefter må nå brukes for å komme videre. Det flate landskapet gjør meg til vindfang og etter det som føles som en evighet er jeg endelig tilbake på kråkeslottet, sliten og forblåst. Jeg er så klar for fika (lunsj). Noe varmt i koppen og noe søtt på tallerkenen. 

Jeg må smile for meg selv når jeg tenker tilbake på mine første stive skøytetak. Nå vet jeg hvordan Bambi følte seg på isen. – Biljetter, takk. Jeg dras ut av dagdrømmen og inn på toget igjen. Toget er stappfullt og jeg sitter ikke der jeg skal, noen andre har tatt min plass. Billettøren stresser litt med det, men så er hun fornøyd og jeg går tilbake til utsikten min. Akkurat i tide til å se elgen som står i skogkanten og spiser av et tre. – Elg, elg, roper jeg og peker. Hele vognen snur seg og ser ut. Men det er for sent, på et blunk er den borte. Like etter dukker det opp et skispor fra skogen. Det følger jernbanen tett et stykke før det igjen svinger inn i skogen. Kanskje det var noen som skulle hjem, eller på besøk til kjæresten? Jeg kjenner det verker i leggen. Den fikk jammen gjennomgå på teknikkurset. Gangsperren er på vei. 

Opplagt og uthvilt står jeg klar ved Berggårdsbryggan. Det er enda noen gradere kaldere enn igår, men det blåser ikke. Enda. Selv om turen igår ble gjennomført, kan helt klart teknikken bli bedre og jeg velger å lære av de beste. Thomas og Håkan fra Dala Active Skaters står klar, de skal prøve å omgjøre meg fra en vandrende trestokk til en grasiøs skøyteløper som elegant glir over isen. 

Stavene må kastes. Ekte turskøytere bruker ikke staver. Ikke for å hjelpe til med skøytingen iallefall. Bøy knærne så dypt som du synes er behagelig, og så litt til, len deg forover. Skøyten skyves rett ut til siden, stå på den andre så lenge som mulig, før du skifter fot. Tren på å finne balansepunktet. Høres ikke det enkelt ut? Og vet du hva, det var det også. Alt ligger i teknikken. På bare en liten halvtime knekte jeg koden. Men det er klart, mange muskler er hentet frem fra glemselen og de må trenes opp. Det er ikke gjort sånn med en gang. 

Når kurset er over har jeg funnet balansepunktet og fått dreisen på frasparket. Kursdeltagerne blir invitert med på tur og vi setter avgårde. Og det går styggfort unna. På et blunk er 15 km tilbakelagt. De største utfordringene er sprekker i isen eller humpete partier. Får du skøytene i en sprekk går du på trynet med en gang. Takk og pris for knebeskyttere. Albubeskyttere må med neste gang. Humpene blir en treningssak. I starten siger jeg stivbent over, etterhvert kommer flere triks på plass og tilslutt skøytes det lett og grasiøst over dem. Vel, litt iallefall. Nå begynner det virkelig å bli gøy. 

Svisj, svisj. Metall mot is. lyden er på grensen til å være skjærende, men samtidig helt herlig. Den får meg til å føle meg som en ekte skøyteløper og jeg innbiller meg nesten at det er Johan Olav Koss som ligger der like bak meg og jeg leder. 

Lyden rundt deg forsvinner, du blir ett med isen, kroppen gynger sakte fra høyre til venstre. Balansen er perfekt. Brøytebilene passerer og blank fin is ligger foran oss. Landskapet skifter fra helt hvitt til klynger med trær. Vi runder en holme og passerer barna som leker seg på isen. Rundt neste sving sitter ungdommene og fisker. 

Etterhvert kan jeg prate og skøyte samtidig. Instruktørene er vandrende leksikon og forteller villig vekk om svensk historie. Vi får høre om svenskekongens flukt fra danskene. Ruten som senere ble til det kjente Vasaloppet. Det blir også en inngående og detaljert forklaring på hvor som må gjøres for å få en fin is. I starten av sesongen brøytes banen 20 meter bred, men ender opp med å bli bare 4-5 meter. Da er forhåpentligvis det en glatt og fin is.

Noen steder går frosne scooterspor over banen, det blir humpete og mange skøytere ramler her. Alle bortsett fra scooterne selv ønsker et forbud. Etterhvert skjønner jeg betydningen av historiene. Fokus skal bort fra skøytingen. Tenker du for mye, strammer du musklene, blir sliten og ramler ofte. 

Når det gjenstår noen kilometer til mål blir det plutselig bråstopp i kroppen. Det er som om noen trykker på av-knappen. Beina er sliten, musklene klarer ikke jobben lenger. Det begynner å snø og jeg ser ikke sprekkene. Farten går ned og møtene med isen skjer oftere og oftere. Igjen, takk og pris for knebeskyttere.

Men løpet gjennomføres og jeg blir heiet fram til målstreken. Da er hele 30 km tilbakelagt og smilet er stort. Det går helt rundt. Stolt av egen innsats og fullstendig hekta på konseptet. Å gå på tur på skøyter. For en genial ide. 

– Arlanda nästa, kommer det fra høyttaleren. Jeg skvetter til og rekker akkurat å få med meg haren som hopper rundt i ring der ute. Det kan ikke være lett å finne mat i all denne snøen. Kryssordet som skulle løses har blitt liggende i kofferten hele veien. Skøytene, naturen og helgens opplevelser har preget tankene og ikke gitt rom for noe annet. Da bagasjen sjekkes inn er det en ting som er hevet over enhver tvil; hit skal jeg tilbake igjen. 

Reisehjelp

Reise: Både SAS og Norwegian flyr til Stockholm. Noen ruter direkte, men de fleste fly som ikke går fra Oslo går innom der. Fra Arlanda tar du tog direkte til Falun. Du trenger altså ikke inn til Stockholm. På www.sj.se står togtidene og de går ofte, men legg merke til at ikke alle går direkte. Det kan være lurt å sjekke togtidene før billettene bestilles. Er du tidlig ute får du billigbilletter både på fly og tog. Tog i Sverige er dyrt, så kjøp dem så tidlig som mulig. 

Overnatting: First Hotel Grand Falun, SFT Hotel Falun og Clarion Collection Hotel Bergmästeren ligger alle i sentrum av Falun og er lett tilgjengelig både fra tog- og busstasjonen. Har du bil finnes både hoteller, hosteller og gårdsovernatting i nærheten. Sjekk www.booking.com/Falun. Vil du bo like ved innsjøen Runn hvor skøytingen pågår anbefales Främby Udde Resort. De leier også ut ordentlige turskøyter med alt utstyr som finnes. I tillegg er det mange som tilbyr rom/leiligheter via airbnb.com.

Lykke til!